Mandag 27. Juli var vi klare til avreise kl. 08.00. Turen
gikk så med minibuss ned til Manuel Antonio, som ligger på stillehavskysten ca
midt i Costa Rica. Turen var dyr (dvs. 60 USD pr. pers) og det var til tider en
ganske ubehagelig tur på svingete veier. Flere i bussen, inkludert oss, måtte
ty til reisesyketabletter for å komme igjennom starten av turen. Når disse
først var inntatt, sov vi gjennom resten av turen. Kl. 15:00 var vi fremme på
hostel Vista Serena, som Lonely Planet hadde anbefalt.
|
Nydelig utsikt fra hostellet |
|
Og vakker solnedgang fra hostellet |
Hostellet hadde en fin
beliggenhet midt mellom Quepos (sjarmerende småby) og nasjonalparken Manuel
Antonio. Det var flott utsikt over en gård som lå på nedsiden, samt 130 graders
sjøutsikt. Vi hadde fått Hostelet i La Fortuna til å bestille for oss og hadde
fått beskjed om at vi skulle på 6-mann dorm. Overraskelsen var derfor stor når
det viste seg å være 18-manns dorm isteden. Vi har dog erfaring med 100+ dorm
fra Fiji, så dette gikk greit.
|
LITT av dormen... |
|
Vi var heldige nok til å få dobbelsengen... |
Vi møtte straks på et par hyggelige jenter fra
hhv. Tyskland og England. Sammen med de tok vi en tur til den flotte stranden i
Manuel Antonio. Etter mange omveier kom vi omsider fram, men været hadde da
blitt dårlig så det ble dessverre ingen bading denne dagen. Med størst sympati
hadde vi med det stakkars brudepar som var maks uheldig med dagen, på den
ellers så idylliske stranda. «For håpe vi ikke er like uheldig neste vår» sa
Marie. «Det er Karmøy -det er større sjanse for å vinne i Lotto enn å få sol på
bryllupsdagen» svarte André. Tilbake på hostelet drakk vi øl og så hele
himmelen opplyst i lyn og uvær. Et fantastisk synJ.
Vi kjøpte oss hver vår taco-tallerken, som viste seg å være stor at den mettet
4 andre personer i tillegg til oss (Backpackere spiser alt de får i
hendene).
|
Utsikt på vei ned til stranden |
|
Vi kom endelig frem til stranden! |
|
Stranden var flott til tross for mindre fint vær |
|
Costa Rica 2015 |
Dagen etter tok vi først turen til Quepos for å kjøpe
bussbilletter til David, Panama (dette måtte gjøres dagen før). Etter mye fekting og
håndbevegelser var billetten i boks og turen gikk så videre til nasjonalparken.
Det fungerte her veldig bra å bruke buss, da endestoppene var Quespos i ene enden og
nasjonalparken i andre ende, bussen gikk med jevne mellomrom, samt at billetten var under 1
USD. Framme i nasjonalparken gikk Iversen og Opsahl på, i kjent stil. Det var
ikke en sti som ikke ble tråkket og parken ble derfor systematisk gjennomgått.
Vi så mange spennende dyr på veldig nært hold, f.eks en hjort, dovendyr, white
face-monkey, howler-monkey en slags racon-type, iguaner etc.
|
Parque Nacional Manuel Antonio |
|
Vi er klare for litt gåtur i regnskog! |
|
Dovendyr, dette gikk treeeeigt! |
|
En eller annen Iguana |
|
White face monkeys |
Her var det ikke
behov for guide, da enkelte dyr omtrent hoppet opp i fanget ditt. Etter mye
gåing møtte vi på jentene fra Hostelet. Sammen fikk vi avkjølt oss litt i
stillethavet, men vannet holdt omtrent samme temperatur som luften – dvs. 30+.
|
Strendene inne i parken var helt nydelige! |
|
Andre ville stå på hendene på stubben, men da sa Marie nei! Så det ble med et hopp! |
|
Vannet var utrolig varmt, og hadde null nedkjøringseffekt... |
|
|
På vei ut av parken hadde både
blodsukker og vannivået begynt nå å komme ned på et kritisk nivå og Marie gikk
i beslutningsvegrings-modus. André tok en sjefsavgjørelse og dro de inn på et
spisested langs veien. Maten var dårlig og servicen enda dårligere, men vi var
ikke lengre på et kritisk nivå og dagen kunne fortsette. Da vi ventet på bussen
var vi innom en kiosk og kjøpte forsyninger (dvs. brus til Marie og øl til
André). Der inne ble André raskt oppdaget av en dame utsendt fra bryggeriet
Imperial. Det ble tatt bilder med stor mengder øl og han kunne konstatere at
det første modell-oppdraget var gjennomført. Til Maries store glede viste det
seg at en ny caps var belønningen for å selge sjela og utseendet til
bryggeribransjen. Kawai-capsen fra Hawaii turen i 2013 kunne derfor endelig
pensjoneres (med kaffeflekker på selvfølgelig!). Bussen kom og resten av dagen
ble brukt til lesing og prat på hostelet. Vi kom også i prat med en hyggelig
(noe eldre) dame fra Norge. Dette var andre nordmannen vi har møtt på 5 uker.
|
Endelig ble den stygge og slitte capsen byttet ut! |
Flotte bilder! Og liker skjegget ditt andre. Regner med at du beholder det!
SvarSlett