tirsdag 28. juli 2015

Granada, Nicaragua

Dagen (17. juli) var kommet for å forlate Antigua og Guatemala. Kl. 03:30 tok vi turen i privat shuttle (ingen ordinær transport gikk så tidlig) til flyplassen utenfor Guatemala City. Etter en meget behagelig tur på Business class (gudene vet hvorfor- da vi hadde bestilt ordinære billetter) kom vi relativt tidlig fram til Managua (Nicaragua). I ankomsthallen ble vi omringet av ulike taxi-sjåfører og transportbyråer. Vi tok en kjapp avgjørelse og endte (selvfølgelig) med en av de dyrere alternativene (men hva er vel 10 $ når man har det gøy). André viste stor lettelse da bensinstasjonene ikke var bevoktet av folk med maskingevær (noe som så ut til å være standard vakthold li Guatemala). Etter en times kjøretur kom vi fra til kolonibyen Granada og hostellet Oasis (Som hadde god rating på tripadvisor). 

Oasis Hostel
Det første som slo oss i Granada var varmen. Etter behagelige (temperaturmessig) Antigua ble vi nå møtt av en vegg av varme. Rommet vi ble tildelt var en bakerovn og ingen av oss sov spesielt godt disse nettene. Ankomstdagen brukte vi til å kikke litt rundt i byen, men det var for varmt til å gjennomføre noen skikkelig sightsing. I tillegg måtte man gå sikksakk mellom pågående selgere, turoperatører og folk «som kjente deg igjen» (også kalt svindlere). Til slutt fikk vi kastet oss inn på en pub slik at André fikk roet temperamentet med et par pils. Vi fikk med andre ord ikke sett hele byen…





Etter de livlige hostellene (med hyggelig folk) i Guatemala opplevde vi Oasis som en deprimerende plass hvor de fleste satt på hver sin Ipad/pc/iphone. Vi forstod at vi måtte finne på noe og tok derfor turen til Laguna de Apoyo (en innsjø kun 30 min unna Grandada) påfølgende dag (18. juli). Turen innebar transport tur-retur og inngang til Paradiso hostel (Området rundt innsjøen er privateid av ulike hotell og hostel). Her var både maten og servicen god og vi angret på at vi ikke hadde booket et par netter her istedenfor rommet (nå også kalt badstuen) på Oasis. Vi storkoste oss på stranda langs innsjøen og det ble flere turer i vannet (i hvert fall for Marie – André sverger til et bad pr dag, for mye jobb med smøring av solkrem). 




Tilbake i Granada startet det å regne og nok en kveld ble benyttet til å kikke i veggen på hostellet (Kindel’en kommer godt med). Dagen etter (søndag 19.juli) var begeret rent over og Marie krevde at turen skulle gå videre (selv om vi hadde booket enda en natt i Granada). Det ordnet seg og vi kastet oss rundt for å komme avgårde før kl. 12. Etter utsjekk satt vi og ventet i resepsjon, da André plutselig oppdaget mange stikk på begge bena. Disse var kommet de siste nettene og etter et «google - søk» ble det raskt konstatert at dette var veggdyr. Gleden sto i taket da disse er veldig lette å bli kvitt (ironi). Takk for avskjedsgaven Granada. De ansatte på hostellet skjønte selvfølgelig ikke hvor dette kom fra og det var i hvertfall ingen veggdyr på rommet vi hadde sovet (selv om vi nå så på tripadvisor at de hadde hatt det før). Vi dro videre. Dessverre Granada – du levde ikke opp til forventningene, men en tur til innsjøen kan anbefales (Merk: at det kan nok være bra i denne byen når temperaturen er bedre J)

fredag 24. juli 2015

Largo de Atitlan

Nok en tidlig morgen (16. juli), denne gangen med innsjøen Atitlan som dagens agenda. Dette er den mest kjente innsjøen i Guatemala, og er omringet av vulkaner. Ettersom vi hadde litt knapt med tid tok vi en dagstur, men mange tar å overnatter i en av de små byene rundt innsjøen. Den ligger ca 3 timer utenfor Antigua, så det ble en del kjøring, men vi syns likevel det var vel verdt det. Turen ble tatt sammen med en guide, og som vanlig her i Mellom-Amerika var vi de eneste ikke-spansk talende med på turen (selv om Andre påstår at han kan litt spansk), sammen med en familie fra Costa Rica og et eldre ektepar som opprinnelig var fra Colombia men bosatt i USA.

Largo de Atitlan
Largo de Atitlan
Turen startet med frokost i Panaiachel, før vi satt oss i båten for å dra over sjøen til de andre små byene. Vi hadde en fullpakket timeplan da vi skulle besøke 3 småbyer på andre siden av innsjøen før vi skulle hjem. Første stopp var San Juan La Laguna. Her var de kjent for kunst og kreativitet, så her startet vi med å gå innom et galleri. Vi fikk også sett en kirke før vi avslutningsvis var innom et Mayasenter der vi fikk demonstrert hvordan de lagde bommuldstråd helt fra bunn av, som de så bruker i vakre vevde produkter. Vi syns begge det var fascinerende (Marie syns i alle fall det), men etter Marie fikk prøvd seg på spinningen ble det fastslått av det var for mye arbeid til at hun kom til å orke å gjøre det hver gang hun skulle strikke!

Sikkerhet først!
Largo de Atitlan med vulkanene i bakgrunn
Kunstgalleri
Produksjon av bomulldstråd
Bare noen minutter videre med båt endte vi i San Pedro La Laguna. Her var de kjente for god kaffe, og vi valgte derfor å bli med på en kafè for å smake på, og få en innføring av guiden vår om prosessen fra kaffebønnene blir høstet til de blir til kaffe. Dette falt i god smak hos Andre som har lengtet etter god kaffe. Når vi satt på bryggen og ventet på båten, dukket det plutselig opp et par fra Canada som vi møtte på Utopia. Backpacker-verdenen er veldig liten, og vi treffer støtt og stadig på de samme personene langs veien.

Ankomst San Pedro La Laguna

Kaffe fra bønne til kaffi

Bryggekanten
Siste stopp var Santiago Atitlan. Her skulle vi spise lunsj. Denne byen virket litt mer turistpreget, og det var mange masende folk rundt om som skulle selle både ditt og datt. Her endte vi opp på en tuck-tuck som skulle ta oss med til en statue eller noe, vi fikk det ikke helt med oss. Men når vi kom frem fikk vi litt mer forklaring, for det trengtes! Vi kom frem til en bakgate hvor det inne i et skjul var en statue men mange slips, og en gjeng menn som satt rundt og røykte og drakk. Dette skulle være en religiøs figur, hvor personer tydeligvis kom for å be om «ønsker», f.eks. hvis det var en jente du ville ha, rikdom etc. Hvis ønske gikk i oppfyllelse kom de tilbake og hang et slips på statuen. De som benyttet seg av denne «religiøse» statuen var både katolikker og Maya’ene. Men etter vår mening virket det hele som et påfunn oppdiktet av noen menn som ville tjene penger på ingenting, de satt bare å røyte og drakk (også statuen fikk litt røyk), men moro å se likevel.



Etter lunsj gikk ferden tilbake til Panaiachel for så å dra til Antigua igjen. Når vi ankom hostellet hadde vi fått nye roomies; en jente fra USA på 21 og en gutt fra Brasil. Vår danske venn (Simon) var fortsatt på plass. Etter gjentatte kvelder med felles sengetid kl. 21 (senest) var det en ny union som var dannet med våre venner i sør. André og Simon var på samme alder og fant fort tonen over øl og felles aldersplager (Hvis du leser dette Simon, så må du gjerne legge inn fult navn i kommentarfeltet så sender vi friend request på FB). Vår danske venn gjorde et hederlig forsøk på en tur på byen siste kveld, men da vår ny -ankommende venn fra Brasil ba om høyere musikk i baren kl 20:00 (etter Simon og Andre kveld etter kveld hadde klaget på før høy musikk!) kom han krypende tilbake til rommet med følgende kommentar: «I had to cut him loose!». Agenda for kvelden ble derfor heller komikveld i regi av André og Simon for den ny-ankommende amerikanske jenta, som nå må tro at alle skandinavere er klin sprøe og max useriøse. Vi tok den helt ut, og var ikke i seng før kl 22.00!!! 


onsdag 22. juli 2015

Antigua

Dagen etter vi var i Semuc Champey gikk ferden videre til Antigua (13 juli). Vi var litt smånervøse for bussturen, siden vi hadde en så forferdelig opplevelse sist gang. Avreise fra Utopia var kl 07.00, og denne gang var vi så mange at vi måtte stå bakpå lasteplanet den milen det er ned til Lanquin. Veien var både humpete og bratt, så vi fikk testet styrken i armene (Marie ble faktisk støl av den lille turen!). Nok en gang fikk Guatemala vist at de ikke er det mest effektive landet, og det ble mye kjøring frem og tilbake med bussen, for å plukke opp folk både her og der. Men det positive var at det denne gang var en litt større «buss» som hentet oss, hvor også setene var komfortable. Det hele viste seg å bli en fin og behagelig tur, og vi kom frem til Antigua nokså på tiden (kun 30 min forsinket, og for Guatemala er det det beste en kan håpe på!) Det skulle ikke mer til før vi begge var godt fornøyde med Guatemala igjen, og ikke lengre hadde hjemlengsel.

Antigua by!
Vi har det gøy på tur!
I Antigua ble vi tipset om hostellet «Big Foot» av Rebekka fra Sveits som vi møtte på Utopia (de tok samme buss som oss tilbake til Antigua) og hun var til og med så snill at hun viste oss veien bort dit (hun bor for øyeblikket i Antigua og var godt kjent der). Hun fortalte også at kokken der var fra Sveits og lagde byens beste pizza (dette fikk vi senere bekreftet, men Andre falt mest for tacoen når det var Mexican Night og snakket om den i dagevis! Han lengter nok litt etter fredagstacoen!) Dette hostellet viste seg å være fulltreff for vår del, til tross for at det var et litt «party» hostel (noe Andre insisterer på at vi er for gamle til). Denne gangen endte vi opp på en 5-mannsdorm, noe som viste seg å være veldig hyggelig og sosialt, hvor vi i løpet av oppholdet både hadde besøk av to fra Canada, to fra Australia, en danske, en fra USA og en fra Brasil. 

Vår dorm!
   
Mexican Night; Taco & Quesedilla

Første dagen i Antigua (14. juli) gikk til å bare rusle litt rundt i byen, gå på utkikkspunkt for å se på de fine vulkanene som omringer byen, og bare slappe av. Det er en fin by med mye brostein og fargerike hus. Etter en 8-timers busstur var vi litt trøtte, så dette var perfekt tidsfordriv denne dagen.



Dagen etter hadde vi bestemt oss for å prøve oss på en av vulkanene (15. juli). Etter å ha hørt mange skrekkhistorier fra en av de større vulkanene (en to-dagers tur med overnatting i telt, og en veeeeldg lang og krevende stigning, til og med erfarne hikere sleit med denne turen) falt valget veldig lett på en av de mindre vulkanene, Pacaya (2552m), som bare er en halvdagstur. Kl 08.00 var vi klare ved foten av vulkanen og satte i gang for å bestige vulkanen sammen med gruppen vår. Vi var tydeligvis kommet med i den late gruppen, for over halvparten av gruppen vår valgte å ta hest opp (?!?). Dette syns vi var helt meningsløst, da hele poenget med turen var å få en treningsøkt. Så vi satte ut foran gruppen vår for å slippe alt maset om de hestene, og ikke minst for å slippe å ha hestene pustende i nakken vår. Guiden syns vi var veldig spreke, men sannheten var vel egentlig at resten av gruppen veldig late… Turen viste seg å ikke være så alt for hard for to fjellgeiter av noen nordmenn, litt verre var det for hun fra USA, som antageligvis aldri har besteget et fjell før, som måtte overgi seg til hesten 1/3 inn i turen. Men vi fikk litt trening, og belønningen for slitet var en helt fantastisk utsikt!



Vulkanen hadde et utbrudd i 2014, og du ser rester av lava bak oss!


Lavaen er fortsatt varm nok til å grille marshmellows!

Du ser vulkanene Acatenango og Fuego i bakgrunnen.
Fuego er aktiv og har daglige utbrudd (du kan skimte røyken på bildet)



Vi var tilbake fra turen allerede rundt kl 13, og fikk tatt oss litt lunsj på en kafè med takterrasse med utsikt over vulkanene. Ettersom Andre har bikket 30 måtte vi etterpå tilbake til hostellet for å slappe litt av før vi gjorde noe mer. Men det begynnte da å regne, og vi tilbrakte derfor resten av dagen på hostellet. 

Litt av den fantastiske utsikten! 

torsdag 16. juli 2015

Semuc Champey

Da vi kom frem til Lanquin (11. juli) ble vi plukket opp av ansatte fra Utopia (Hostelet vi hadde booket på forhånd). Turen gikk så videre på en ujevn og humpete traktorvei innover i jungelen (i retning Semuc Champey). På turen inn var vi heldig, da vi fikk sitte inne i førerhuset. På lasteplanet sto 12-14 damer som skulle inn til nabolandsbyen. Etter ca en mil var vi framme på hostelet.

Utopia viste seg å være en skikkelig trivelig plass, men kanskje litt i overkant hippi-preget. Alle måltider var vegetar og øko-vennlig, samt at rastafletter og kjortler var standard bekledning. Men etter vår strabasiøse busstur (se forrige innlegg) trengte vi roen denne plassen kunne tilby. Marie og jeg ble tildelt en liten «hytte» (telt med tre –ramme er nok mer beskrivende). Første dag ble brukt til avslapning, terapi og sosialisering med de andre gjestene. 


Resepsjon/bar

Utsikt rett ut i jungelen fra fellesområdene


På dag to gikk turen til Semuc Champey (12. juli). Vi startet med grotte – ekspedisjon. Kun utstyrt med et stearinlys hver, gikk turen 30 min innover i grotten (og deretter tilbake igjen). Turen innebar svømming og klatring, men det var godt tilrettelagt med tau og stiger. I tillegg var det mange andre grupper i grotten samtidig, så man følte seg aldri utrygg. Da vi kom ut hoppet vi ned i elven fra en bru, før det var lunsj.

Inngangen til grotten
Etter lunsj var det omvisning i nasjonalparken. Vi startet med en skikkelig stigning (ikke ulik stolzekleiven i Bergen) opp til et utsiktpunkt. Nedenfor så vi fossene og kulpene området er kjent for. Turen gikk så ned til de naturlige «bassengene», der vi badet et par timer. Eksisjonen ble avsluttet med «tubing» (sittende i store baderinger) nedover elven til hostelet. På veien kastet små gutter seg ut i baderinger og solgte oss øl (det kan virke som aldersgrensen for å selge øl i Guatemala er 6 år). Det ble en veldig fin tur på ca. 35 min ned til hotellet, der vi fikk nyte naturen, dyrelivet samt et par stryk.

Utkikkpost hvor vi ser ned på "basengene"





Utover kvelden var det god stemning og vi kom i snakk med et hyggelig par fra Irland som vi spiste middag sammen med. Middag ble alltid servert rundt kl 19, og ble servert som et familiemåltid hvor alle spiser sammen. Det er bare en rett hver dag, så du har ikke store valget om du vil ha mat! Men vegetarmaten var overraskende god.


I løpet av oppholdet på Utopia ble vi også kjent med mor og datter fra Sveits. De var veldig hyggelige, og de var også med på samme tur som oss til Semuc Champey. Moren ble presset til å gjøre alt datteren gjorde, noe som inkluderte å hoppe fra en klippe inne i grotten (ingen andre enn de to gjorde det på vår gruppe!), hoppe fra en veldig høy bro og bli med på tubing. Veldig sporty syns vi! Vi kom godt overens, og er nå invitert til Sveits, så det er mulig dette blir neste Europatur ;)

Utsikt fra Utopia

tirsdag 14. juli 2015

Bussturen fra helvete..

Fredag 10. juli satt vi oss med godt mot på bussen som skulle ta oss til Lanquin og Semuc Champey kl 08.00. Bussturen skulle i utgangspunktet ta 8 timer, dette viste seg å bli laaaaangt fra sannheten. 


Som regel er det minibusser som kjører fra by til by her, og det skal ikke være et ledig sete! Vi var uheldig og havnet bakerst på 4-seter, noe som viste seg å bli trangt når det kom to gutter til. Når vi hadde kommet ca 1 time på vei (her tar ting tid, fylle opp bussen, fylle på bensin, vaske bilen(?!?) etc) startet moroa. Det siste nye her i Guatemala for å protesterte mot saker er å sette opp veisperringer, noe de gjorde denne dagen. Som sagt var vi ca 1 time på vei på en 8-9 times tur.Vi stoppet på bensinstasjonen like ved, og fikk beskjed om at dette pleide å vare i alt fra 2-4 timer. Så vi slappet av, kjøpte noe å drikke og var fortsatt med godt mot. Når det bikket 4 timer, fikk vi høre det kommer ny info kl 16, kl 17....ryktene var uendelige, men ingenting skjedde. Vi ventet og ventet. Det ble noe murring om vi burde bare kjøre tilbake til Flores, men det viste seg også å være umulig, for det ble også sperret bak oss, slik at vi var sperret inne fra begge sider. Det var også flere lastebiler med kuer på, og det gikk rykter om at minst to stk døde etter å ha stått så lenge i varmen...

Andre spiser en is mens vi venter

Lang, lang kø. 

Og det er varmt!
 Etter langt om lenge, og lengre enn langt, så det ut til å skje noe. Kl 19.00 åpnet de sperringene. Da hadde vi ventet i 9 timer! Og det verste var at 90% av kjøreturen gjenstod.... I tillegg er ikke Guatemala kjent for å være særlig effektive eller flinke til å stå i kø, så de linet opp i begge kjørebaner når det ble snakk om at det skulle bli åpnet. Dette ble det selvsagt også gjort på andre siden, og det sier vel seg selv at det ikke går an å kjøre i begge veibaner, begge veier! Det ble selvsagt kaos...

Prøver å se hva som skjer
Nå var det blitt mørkt, og vi måtte nå en ferge. Sjåføren vår kjørte i en fart du kan si de fleste av oss var ukomfertable med! (Vi rakk selvsagt ikke fergen, men den gikk jo hele tiden!) Nytt køkaos på fergen selvsagt. At bilene må få kjøre av fergen før alle presser seg på og sperrer veien er ikke en selvfølge her. Førstemann til mølla, uansett, er tydeligvis mottoet her til lands. 

Vi fikk så høre at vi ikke kunne kjøre hele veien til Lanquin når det var mørkt, både fordi det ikke var lett å kjøre på veiene i mørket og på grunn av fare for ran. Det ble derfor avklart vi skulle stoppe i Coban for å overnatte og kjøre videre neste morgen. Vi var i alt 3 biler som skulle kjøre denne planen. Vi måtte selvsagt stoppe å spise, selv om vi mest kunne tenkt oss å bare komme frem. Etter rundt 3-4 timer var vi i Coban, men hostellet som reiselederen i den andre minibussen liksom hadde bestilt til oss var fullt. Klokken var nå rundt kl 02.00. Vi kjørte videre til noen flere, men alt var fullt eller stengt. Vi fikk tilbud om å sove over hos noen privat, men da måtte vi finne egen transport til Lanquin neste dag. Det hele endte med at vi fikk sove inne i minibussen inne i garasjen til sjåføren vår, som tilfeldigvis bodde i denne byen. Han måtte være i Lanquin innen kl 08 neste morgen for å kjøre nytt lass tilbake til Flores. Det siste han sa før han gikk for å legge seg var "hvis dere går ut av bilen, pass på, jeg har en hund som er litt gal".. Det ble ingen dopauser for å si det slik! (med unntak av en ire som ble dårlig og måtte spy i trillebåra til sjåføen!) 

Etter ett par timer søvn kom han tilbake og satte i gang siste del av turen til Lanquin. Siste del av veien var her veldig dårlig med grusvei, bratt og svingete, men han kjørte heldigvis veldig fint. (minibussen hadde nok ikke tålt noe annet). 

Kl 08.00 ankom vi Lanquin, 24 timer etter vi forlot Flores og 16 senere enn hva vi skulle. Vi hadde også rukket å bli godt kjent med de andre i bussen på denne tiden. Jeg tror aldri noen av oss har vært så glad noen gang for å komme frem til endelig destinasjon!